Affordable Access

Download Read

Selvstendighetskamp og samarbeid : integrasjonen mellom Kenya, Tanzania og Uganda på 1960-tallet

Authors
Publisher
University of Oslo
Keywords
  • Vdp:070

Abstract

Denne oppgaven tar for seg integrasjonen mellom Kenya, Tanzania og Uganda ved overgangen til selvstendighet på 1960-tallet. Samarbeidet mellom landene hadde kommet i stand under kolonitiden som resultat av at alle landene hadde vært under britisk styre i denne perioden. Da landene ble selvstendige bestemte de seg for at samarbeidet burde fortsettes, og man opprettet East African Common Services Organization (EACSO). Den første tiden etter selvstendighet var det derimot ikke sikkert at samarbeidet skulle fortsette i den form og det omfang som det tradisjonelt hadde hatt. Spørsmålet var om de skulle fortsette på den funksjonelle linjen som blitt fulgt frem til da, eller om de skulle utvide samarbeidet til også å bli politisk. I 1963 kom de tre landene med en erklæring der de tok mål av seg å få på plass en føderasjon av Øst-Afrika innen utgangen av året. I utgangspunktet kunne det se ut til at forutsetningene for tettere samarbeid var gode: De hadde en tradisjon for samarbeid og de var allerede integrert innen en rekke felter. Et annet argument for føderasjon, som var særlig hyppig benyttet av de afrikanske nasjonalistlederne, var at grensene som skilte landene var ”kunsitige”. Disse grensene var trukket opp av kolonimaktene, og, ble det hevdet, hadde liten reell legitimitet. En kunne derfor se for seg at forutsetningene for å være villig til å overføre makt fra det nasjonale til det føderale nivå, var til stede. Dette viste seg derimot å være vanskeligere enn antatt. Disse forholdene danner utgangspunktet for oppgaven. Hva var grunnene til at samarbeidet viste seg å bli så mye vanskeligere enn på forhånd antatt? For å forstå utviklingen av samarbeidet mellom landene etter at de ble selvstendige har det vært nødvendig å se på kolonihistorien og da særlig omstendighetene rundt selvstendighetskampen som tok til for fullt i tidene etter annen verdenskrig. Måten landene hadde blitt administrert på fikk, og dernest hvordan nasjonalistbevegelsene ble organisert på, mye å si for hvordan det politiske landskapet i de enkelte landene var i tiden etter selvstendighet. Dette var igjen avgjørende for hvordan samarbeidsforholdet mellom dem var. Da føderasjonsforsøket ble oppgitt i 1964, kom samarbeidet til å fortsette mer eller mindre akkurat slik det hadde vært under britene. Men det var vanskelig for landene å gi prioritet til regionale problemer når de nasjonale utfordringene sto i kø. Samtidig gjorde forskjell i industrielt og økonomisk utviklingsnivå, der Kenya lå langt foran de to andre medlemslandene, samarbeidet vanskelig. Dette danner rammen for den siste delen av oppgaven. Fokuset her ligger på de turbulente årene fra føderasjonsforsøket oppgis i 1964 og frem til overgangen til East African Community (EAC) i 1967. På denne tiden er samarbeidet preget av stadige forsøk på å få til endringer som vil gjøre det attraktivt for alle medlemmene å opprettholde det. Samarbeidet mellom landene opphørte i 1977 etter mange års problemer.

There are no comments yet on this publication. Be the first to share your thoughts.