Affordable Access

Den norske Rushdiedebatten - en ytringsfrihetsdebatt? : en analyse av den politiske retorikken i den norske debatten

Authors
Publisher
University Of Oslo
Publication Date
Keywords
  • Vdp:240
  • Hovedoppgave Statsvitenskap

Abstract

Bakgrunnen for oppgaven er Rushdiesaken: Irans tidligere åndelige og politiske leder ayatollah Ruhollah Khomeini proklamerte i februar 1989 en dødsdom ved en såkalt fatwa mot den britiske forfatteren Salman Rushdie. Dødsdommen var ment som en reaksjon på Rushdies roman ”Sataniske vers”, som ble utgitt i Storbritannia høsten 1988, og som i følge Khomeini innebar et angrep på islam. I tillegg til Rushdie inkluderte også dødsdommen forleggerne og oversetterne av boken. Khomeinis dødsdom ble møtt med fordømmelse og protestaksjoner i mange land. Særlig har forfattere og andre intellektuelle sett fatwaen som et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Ved å dømme andre lands statsborgere til døden, bryter dessuten fatwaen med suverenitets- og ikke-intervensjonsprinsippene i Folkeretten. Rushdiesaken har, særlig til å begynne med, blitt viet mye oppmerksomhet i internasjonal presse. I Norge ble Rushdiesaken for alvor aktualisert da Rushdies norske forlegger, William Nygaard (Aschehoug), ble utsatt for et attentat han så vidt overlevde høsten 1993. En gjerningsmann er aldri blitt tatt, men norsk politi har siden 1998 uttalt offentlig at alle spor peker i retning av fatwaen og Iran. Debatten om Rushdiesaken i norske medier ble klart preget av attentatet mot Nygaard. Formålet med oppgaven: oppgaven er en studie av den politiske retorikken i Rushdiedebatten, i norske, skrevne medier. Ved hjelp av et analytisk begrepsapparat med hovedvekt på moderne teori om retorikk som kommunikasjon som har til hensikt å overtale, har jeg analysert den politiske retorikken i debatten. Min tilnærming har særlig basert seg på Daniel Heradstveit og Tore Bjørgos bidrag til studiet av politisk retorikk. Debatten har blitt analysert i hele sin bredde, fra 1989 til iranske myndigheter opphevet fatwaen i 1998. Mitt hovedanliggende har vært å analysere debatten med det formål å undersøke i hvilken grad den kan kalles en debatt om ytringsfrihet. Dette da det fra flere hold er blitt hevdet at Rushdiesaken har aktualisert ytringsfriheten i Norge. Jeg ønsket i tillegg å undersøke hvorvidt det kunne identifiseres andre sentrale temaer i Rushdiedebatten. Til slutt ønsket jeg å vurdere om det gjennom analysen ville være mulig å si noe om ytringsfrihetens betydning i norsk politikk og samfunnsdebatt. Oppgavens funn har i hovedtrekk vært: Analysen viser at enkelte temaer har periodevis vært like fremtredende som ytringsfriheten i debatten. Disse er identifisert under overskriftene: blasfemi islam/muslimer suverenitet diplomatisk brudd eller fortsatt forbindelser med Iran Dog kan ytringsfriheten karakteriseres som et gjennomgående tema i debatten, som de andre temaene i stor grad har blitt relatert til. Rushdiedebatten kan derfor i stor grad kalles en ytringsfrihetsdebatt, selv om den også har andre karakteristiske trekk. I tillegg fant jeg at ytringsfriheten i debatten gjerne fremheves som en svært sentral verdi. Rushdiesaken har blitt brukt retorisk av norske myndigheter til å bygge opp og forsterke et selvbilde av Norge som et forbilde og en god ambassadør hva gjelde de internasjonale menneskerettighetene, herunder ytringsfriheten. Selvbildet av Norge som foregangsland for menneskerettigheter og ytringsfrihet brukes også av de intellektuelle i Rushdiedebatten, som en del av en retorikk om at Norge har et rykte å ta vare på i forhold til menneskerettighetene. Det har således vært argumentert for at Norge må være konsekvent i forhold til menneskerettighetene, og det har blitt vist til Norge innsats for Sør-Afrika og for palestinernes sak. Denne retorikken har særlig blitt brukt av de som har argumentert for et diplomatisk brudd med Iran.

There are no comments yet on this publication. Be the first to share your thoughts.