Affordable Access

Individuell frihet og statlig paternalisme – om bruk av tvang innen psykisk helsevern

Authors
Publisher
University Of Oslo
Publication Date
Keywords
  • Vdp:240

Abstract

Oppgavens overordnede tema har vært grensene for statsmaktens autoritet når det gjelder tvang overfor sinnslidende individer i samfunnet. Bør man noen gang tillate seg å gi et menneske medisinsk behandling i en psykiatrisk institusjon når dette mennesket ikke selv ønsker slik behandling? Under hvilke vilkår er dette eventuelt tillatt? Konfliktene som ligger innebygget i forholdet mellom individ og stat, og grensen for statens autoritet og oppgaver, kommer tydelig til uttrykk i disse spørsmålene. Første del av oppgaven er dels en begrepsmessig diskusjon av paternalisme, og dels en undersøkelse av paternalistiske innslag i norsk lov om psykisk helsevern. I kapittel to har jeg drøftet hva som ligger i – og hva man bør legge i – begrepet ’paternalisme’. Hva kjennetegner en paternalistisk begrunnelse for å behandle et menneske på en måte dette mennesket ikke ønsker å bli behandlet? Jeg har definert en paternalistisk handling som et inngrep; man griper inn i et annet menneskes liv med den hensikt å frata dette mennesket kontrollen over eget liv. Dette er gjort med gode intensjoner – inngrepet er ment å gjøre tilværelsen bedre for den som er gjenstand for det. I kapittel tre har jeg undersøkt den norske loven om psykisk helsevern for å finne ut om noen av dens bestemmelser har et paternalistisk innhold, det vil si om den foreskriver psykiatrisk behandling under henvisning til vilkår som kan kalles paternalistiske grunner. Jeg har trukket den konklusjonen at loven, til tross for enkelte tvetydige punkter, har klare paternalistiske trekk. I den andre delen av oppgaven, som er normativ, har jeg diskutert spørsmålet om tvangsbehandling utfra to innfallsvinkler: (a) en juridisk og (b) en moralfilosofisk. I kapittel fire vurderte jeg om den norske lovgivningen er i pakt med ulike menneske- rettighetskonvensjoner som Norge er folkerettslig forpliktet av. Tillater disse konvens-jonene at man behandler mennesker på den måten den norske loven gir adgang til? Jeg har i første rekke konsentrert meg om EMK og SP, og sett hvordan relevante artikler stiller krav til norsk lovgivning og norsk rettsanvendelse. I kapittel fem har jeg vist hvordan henholdsvis Joel Feinberg og John Stuart Mill forsøker å trekke opp grensene for statlige intervensjoner og enkeltindividets frihet. Mill skisserer et anti-paternlistisk frihetsprinsipp, mens Joel Feinberg forfekter et syn han kaller myk paternalisme. Til tross for at både Mill og Feinberg har liberale utgangsposisjoner – de ønsker å beskytte enkelt-personer mot statlige inngrep i tilfeller der handlingene kun berører personene selv – tar de begge en rekke forbehold i sin argumentasjon. Mill er opptatt av at folk må ha et visst minimum av rasjonalitet, det vil si fullt utviklede sjelsevner, dersom det skal finnes en rett til å påføre seg selv skade. Feinberg stiller opp et kriterium om tilstrekkelig frivillighet og at personene må være kompetente. Disse forbeholdene åpner for mer omfattende offentlige reguleringer enn man først skulle tro. Når det gjelder sinnslidende mennesker taler både Mill og Feinberg for bruk av statlig tvangs-makt, uten å spesifisere på hvilken måte eller under hvilke omstendigheter dette kan skje. Jeg har argumentert for at paternalisme-begrepet, slik jeg har definert det i denne oppgaven, til en viss grad er utilstrekkelig når vi snakker om tvang overfor sinns-lidende mennesker. Begrepet forutsetter at det finnes en iboende kontroll hos den andre personen, som man gjennom inngrep forsøker å fjerne, mens alvorlige sinns-lidelser ofte innebærer at pasientene ikke har noen kontroll over sine handlinger. Jeg har derfor hevdet at begrepet vikarierende kontroll er en bedre betegnelse på den type tvangstiltak man bør iverksette overfor alvorlig sinnslidende; at man trer inn i den andres sted og etablerer kontroll der kontroll ikke finnes. Jeg argumenterer således mot paternalisme når det gjelder tvungent psykisk helsevern, men jeg argumenterer samtidig for vikarierende kontroll, det vil si at myndighetene skal kunne skape kontroll hos mennesker som har mistet kontrollen, og som står i fare for å skade seg selv. Jeg ser nødvendigheten av å skille mellom paternalisme og vikarierende kontroll. Debatten rundt paternalisme i forhold til sinnslidende bør etter mitt syn nyanseres. Et alternativt begrepsapparat muliggjør dette – man vil kunne snakke om og tenke rundt tvangsinngrep på nye måter. I beste fall vil dette i sin tur føre til mindre bruk av tvang overfor sinnslidende pasienter, og bedre rettsikkerhet for dem som motsetter seg behandling.

There are no comments yet on this publication. Be the first to share your thoughts.