Affordable Access

Isolasjonsfengsling og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 3

Authors
Publisher
University Of Oslo
Publication Date
Keywords
  • Vdp:340

Abstract

EMKs konvensjonsorganer har i en rekke saker blitt forelagt spørsmålet om isolasjonsfengsling i seg selv kan utgjøre krenkelse av EMK art. 3. Ikke i noen av disse sakene har verken Kommisjonen eller Domstolen konstatert krenkelse. Et flertall av sakene er blitt avvist og ikke engang realitetsbehandlet. I juridisk teori er det spesielt to saker som fremheves: Ensslin, Baader og Raspe mot Tyskland og Kröcher og Möller mot Sveits, hvorav Kröcher og Möller mot Sveits fremdeles står som den sentrale og grunnleggende avgjørelsen på området. Jeg har ovenfor gått igjennom konvensjonsorganenes praksis på området, og funnet at isolasjonsfengsling blir behandlet som et avgrenset tema i forhold til andre forhold under frihetsberøvelse. Konvensjonsorganene har utarbeidet spesifikke retningslinjer for tolkningen av art. 3 i forhold til isolasjonstiltak. I slike saker må Domstolen legge til grunn to hovedvurderinger: Foreligger det et legitimt hensyn for tiltaket, og er dette proporsjonalt i forhold til individets rettigheter i henhold til art. 3? Hvis så er tilfelle må det også avgjøres om det foreligger konvensjonsstridig total isolasjon. Det må i hvert enkelt tilfelle foretas en konkret vurdering, basert på momenter utarbeidet av konvensjonsorganene. Konvensjonsorganene har i saker om isolasjonsfengsling anlagt en streng praksis. Det skal svært mye til før minstenivået ansees overskredet, og jeg har ikke funnet eksempler i praksis på at konvensjonsorganene har konkludert med brudd på art. 3 i saker der isolasjonsfengslingen i seg selv er påberopt som grunnlag for krenkelse. Etter gjennomgangen av praksis og klargjøring av konvensjonsorganenes prinsipper for behandlingen av isolasjonsfengsling i henhold til art. 3, så jeg på utviklingen av praksis siden de to ovenfor nevnte avgjørelser. Mitt utgangspunkt var at konvensjonsorganene i sin praksis omkring art. 3 generelt har fulgt sitt prinsipp om dynamisk tolkning, og at man kunne anta at dette også er tilfelle når det gjelder isolasjonsfengsling. Jeg fant imidlertid at konvensjonsorganenes praksis ikke hadde endret seg, og forsøkte å finne noen mulige forklaringer på dette. En mulig forklaring var at man her befinner seg på et område der konvensjonsorganene vegrer seg for å ilegge myndighetene ansvar, og der statenes suverenitet spiller en spesielt stor rolle. Konvensjonsorganene erkjenner myndighetenes behov for inngripen i forhold til svært farlige kriminelle. Som nevnt ovenfor under punkt 3.3.2 er det sannsynlig at Domstolen heller ikke i nærmeste fremtid kommer til å idømme krenkelse av art. 3 alene på grunn av isolasjonsfengsling.

There are no comments yet on this publication. Be the first to share your thoughts.